Så var helgen over igjen.
Det er noe helt eget med helgen.
En følelse som setter seg i hele kroppen.
Høydepunkter har det vært mange av, men å bare være sammen er vel det beste.
Albert begynner å friskne til etter å ha tilbrakt helgen med "den 4. barnesykdommen", heter det visst.
En syk fjosk er en lei fjosk...
"Mamma, kom opp da".
Den gutten får meg til å slå hodekråke, noe jeg og kroppen min ikke har gjort på sikkert 100 år!!
Jeg ser sånn frem i mot når han kommer hjem hver dag, lyslugget og lykkelig over den minste lille ting. Når han roper MAAAAMMA'N MIN i gangen som han alltid gjør når han kommer inn, og det første han sier hver morgen er traktor.
Det er bare så mitt mammahjerte smeller av.
Helgen, banne meg. Det blir ikke bedre.
Ingen kommentarer
Legg inn en kommentar